Endelig.

(Bildet ble tatt på lørdag)

I dag fikk endelig Kristine gå i barnehagen igjen etter å måtte ha vært hjemme hele forrige uke. Hun er så frisk og rask igjen nå at det jammen er på tide. Betennelsen i øynene har ikke helt sluppet taket. Damene i barnehagen har unger selv, så de visst hvordan dette med øyedråper skulle ordnes. Dermed fikk hun være der sammen med alle de andre barna, noe som hun virkelig må ha savnet. Vi har vel ikke hørt skravlebøtta så høylydt noen gang. Hun ropte og skravlet i ett sett da hun kom hjem, også når hun spise middag. Det var først når hun fikk en liten gelebite i munnen at den ble helt taus og skravlingen ble erstattet med det største ikke smil men gliset jeg noen sinne har sett henne lage. Dvs. det varte bare til gelebiten hadde "falt ned" i magen, for da var det høyere enn høyest "MEEER!". Dette digget hun virkelig og for hver bit kom det utrolige gliset tilbake. Hun tygget ikke på gelen en gang, men gliste den regelrett ned i magen. Vi har jo hele tiden sagt og sier fortsatt at hun ikke skal bare putte i henne godterier, men når vi likevel satt der med dessertskålen så ville hun jo smake. Vi var vel litt sånn at vi syntes det var kjempemorro, men samtidig slo tanken "oi, hva har vi satt i gang??!!" oss. Det skal i hvertfall ikke bli dagligdags.