Ukenytt.

Litt oppsummering:
Tirsdag var vi i gymsalen alle 3. Kristine storkoste seg denne gangen og venninnene var nok en gang venninner uten turbulens. Trond fikk gjennomgå og måtte være "den store stygge ulven" som skulle fange jentene!

Onsdag fikk vi endelig "møte" vårt nye familiemedlem. Hun skal hete Luna og er aldeles nyyydelig! Det er så rart, men vi vet faktisk ikke hvem hun er av de 11 små ennå, men ev av dem er Luna. For dem som ikke har skjønt det ennå, så er det en liten valp av rasen Bichon Havanais. Hun ble født enten den 26. eller 28. desember og har null tenner. Til Kristines store glede så bjeffer hun ikke ennå, men til gjengjeld gjorde mødrene og en tredje hund som bodde i huset det. Hver gang det ringte på døren, bjeffet de voldsomt og Kristine hoppet himmelhøyt.  På grunn av dette, fikk ikke hun holde de små i tilfelle hun skulle kippe seg såpass at valpen flakset. Det var vi og to andre familier som skulle ha valp i Ålesund og som kom på besøk for å se. Alt i alt var vi 7 besøkende, så det ble en del bjeffing kan du tro... Litt ødeleggende, men Kristine taklet det for så vidt bra. Hun klasket hendene mot ørene hver gang og holdt dem der til hun var noen lunde sikker på at hundene var ferdig med å bjeffe.
Det var ikke valpene som fanget Kristines oppmerksomhet mest, men den valpeløse hunden som het Bella. Rart nok var det hun som bjeffet høyest og mest, så det var overraskende at det var denne Kristine snakket mest til. Hun har stor respekt for hundene og var veldig rolig rundt dem hele tiden. Flinke jenta vår. Men nå må vi bare være tålmodige å vente i vel en måned til før vi får Luna hjem. Heldigvis får vi besøke henne flere ganger innen da. Under ser dere bilder av de to kullene oppdretteren har og som vi skal få en valp fra. Føles rart at noen andre skal velge hvem av dem som skal bli vår... Eneste vi vet er at det skal være ei jente som skal hete Luna.

Her er kull nr 1 som ble født 26/12-13 (Bilde lånt fra oppdretter Dilted...)

Her er kull nr. 2 som ble født 28/12-13(Bilde lånt fra oppdretter Dilted...)

Torsdag og fredag var relativt rolige, og ekstra rolig for oss foreldre siden Kristine fikk lyst til å overnatte hos mormor og morfar! Hun hadde sovet godt gjennom natten og det har vi også gjort! Herlig. Enda herligere (omn jeg kan si det på den måten) var at hun ville sove hos besteforeldrene i natt også! Kan være fordi jeg hentet henne i 12-tiden og hun og jeg dro på besøk til Isabell og Maria. Der fikk jentene lekt og kost seg noen timer før vi dro hjem. Og det kan jo også være fordi Kristine begynte 100 % i barnehagen etter nyttår, så nå ser hun dem mindre og blir ikke fullt så lei av å være der?

Teater på Borg folkehøyskole!

For noen dager kom det et papir med invitasjon til å se på et teaterstykke om Rocke-Ulven, eller i dette tilfellet Råkke-ulven. Et stykke basert på en gammel historie om en ulv som ville ta geitemammans killinger.
(Mes spissfindig forklaring kommer her fra Wikipedia:Med Grimm og gru (russisk originaltittel: Мама, engelsk: Rock 'n Roll Wolf) er en musikalfilm fra 1976 og er en sovjetisk-fransk-rumensk samproduksjon. Handlingen tar utgangspunkt i Ion Creangăs «Capra cu trei iezi», eventyret om ulven og de tre geitekillingene, framført som en rock'n roll-musikal. Tittelen henspiller på Brødrene Grimm"

Dette stykket så Kristine for første gang sammen med barnehagen, og hun dro straks kjensel på Råkke-ulven på et av bildene. Da jeg spurte om hun ville se dette en gang til, hoppet hun opp og ned og ropte JIPPI-JIPPI! Så det kan vel ikke bli mer klar tale enn dette. I 4 dager har hun måttet vente og har spurt hver dag om det var mandag nå. Svaret var ikke så ille når det ble lørdag og søndag, for da var det jo "godteridag" og "litt-godteri-dag", men så kom endelig mandag. Er ikke sikker på hvordan hun kom på det, men har mistanke om at hun endelig fikk bekreftet at det var mandag fra faren sin. Plutselig var hun ikke trett og utilpass lenger, men i kjempehumør og lurte på om vi ikke skulle se på ulven snart. Pittelitt vanskelig å forklare at først måtte hun på barnehage, så spise litt før hun til slutt kunne se teater. Kommentar på dette var noe sånt: Ørretferdig... med en liten gjeip. Men det gikk fort over. Hun var en solstråle etter dette.

Søteste tiroen! 

Har så lyst, men er ikke klar til å gå nærmere riktig ennå.

Vi begynner her med den snille svalen.

På teateret dukket det plutselig opp flere som vi hadde spurt om skulle bli med men ikke trodde kunne komme. Både Ella og Isabell dukket opp og det var kjekt å se de tre jentene glede seg over stykket. Elevene ved Borgund folkehøyskole var kjempeflinke. Flotte kostymer og god framføring. Kristine hold på å spise opp tommeltottene i spenning og var helt stille hele tiden bortsett fra et doærend og på slutten når hun lurte på om det var ferdig hver gang de dimmet lysene. På slutten fikk vi lov å ta bilde sammen med skuespillerne, men det var ikke like lett. Plutselig var de litt skumle likevel, spesielt ulven selv om han ble snill til slutt og ga alle dyrene en klem sånn at de ble venner. (Litt annerledes enn originalhistorien ettersom jeg husker, men dog mye mer småbarnsvennlig.) Alt i alt var dette en kjempegøy opplevelse for små og store.

Yess! Et ekkorn, en jente, papegøyen, ULVEN og Geitemamman!

Deilig kald dag.

På vei opp Emblemsfjellet.

Det kom litt snø i natt, men dagen har vært badet i sol. I hvert fall det meste av dagen. Da vi fikk invitasjon til å gå en tur opp til "dammen" på Emblemsfjellet, takket jeg nølende ja. Mest fordi jeg tvilte på at jeg klarte å komme særlig langt om Kristine plutselig ikke ville og også fordi at Trond ikke kunne bli med pga. av annen avtale. Men med Tronds tiltro til at jeg skulle klare det (selv om jeg ikke helt trodde på det selv), fant jeg nok mot til meg og dro av gårde. Opp bakkene til gården og parkeringsplassen angret jeg enormt! Det var jo såpeglatt enkelte steder i tillegg til haugen på av krappe svinger i god nedoverbakke! Jeg var faktisk så nervøs at jeg ble fysisk kvalm av tanken på at jeg skulle kjøre den digre bilen vår ned igjen... Men opp gikk det helt knirkefritt. Vi møtte ingen biler.

Vel oppe, fant vi lett parkeringsplass. Trodde først vi hadde mistet følget vårt som kjørte foran oss, men de hadde funnet et annet sted å sette bilen. Hvor hen, skjønte vi fort da ei lita jente ropte "KRISTIIIINEEEE!!!" oppi skauen. Kristine ropte jentas navn tilbake og fikk straks svar.
Jentas far var fantastisk oppmuntrer og hadde premiedrops på korte etapper. Jentene var ivrige på å få 1 til 2 små Smurfedrops som premie og gikk faktisk hele veien opp til dammen! Vognen jeg hadde med var bare i veien, så den satte vi igjen midtveis. Kristine hadde ikke så lyst å gå fra den i tilfelle noen stjal den, men fikk overtalt henne til at da kunne jeg jo holde henne i hånden hele tiden om hun ville det.

TOPPEN! Eller dammen i hvert fall. 

Vel oppe var familien vi dro sammen med godt forberedt. Far i huset hadde tatt med en liten primus, pølser og lompe. Ungene var elleville og jafset i seg nesten 2 hele pølser på null tid. Godt var vel det, for selv om solen skinte ble det fort kaldt. Så da pakket vi sammen og gikk ned igjen. På veien møtte vi flere hunder, og mens vi spiste pølser var det nok et par av dem som hadde veldig lyst på en. Spesielt en rotweiler som halte og dro i sine to eiere. Ikke en gang den store ryggsekken dens virket til å klare å slite han særlig ut. Men alt i alt var begge jentene flinke og ikke sprang direkte bort til hunder for å klappe. Dette er noe som er viktig å huske på og blir prentet inn hele tiden til Kristine.
På nedturen gikk det også kjempegreit. Bortsett fra noen veldig små stykker, gikk og småsprang Kristine med et stort smil om munnen. Til og med da hun falt reiste hun seg med et digert smil. Kan ikke bli  bedre turer enn dette da! Det var en utrolig kald med god tur siden vi hadde på oss akkurat rett mengde med klær! Den andre jenta hadde glemt vottene sine, man Kristine lot henne få låne dem når hun selv var varm.

Veien ned igjen gikk med hjertet i halsen og vel så det. Jeg tok det med knusende ro og krysset fingrer og tær for at vi hverken skled ut eller møtte på biler på veien ned. Ingen av delene skjedde. Så da vi var vel nede stoppet jeg på butikken for å samle nervene mine litt og gi en liten premie til Kristine. Hun skulle få velge seg en godtreri siden hun hadde vært så utrolig flink på tur og siden det var lørdag. Hun valgte seg ut en liten ting og var fornøyd med den, så dro vi opp til mormor, morfar og pappan som ventet der.

Det diskuteres neglelakk her. Viktig på tur det, må du skjønne.

Å smile til fotografen er ikke så lett når sola er så sterk... 

Venter på at pølsene skal bli varme.

Så himla godt mat smaker ute i det fri!!

Nyter solnedgangen (kl. 14.30.....)

Fall med et smil og litt latter.

Kommer dere eller??

Kristine løper straks opp i gresset her for større utfordring. JOHOO!

Ny epoke.

I går var det gymsal-tid igjen. Det gikk ikke helt som Kristine hadde forventet. Den hjertelige velkomsten hun vanligvis får fra venninnen sin, var nå snudd. Venninnen hadde funnet en annen jente hun ville leke med... Kristine skjønte ikke noe, og ble fryktelig lei seg. Jeg var rådvill. Hva skulle jeg vel gjøre? Første tanken var å gå hjem, men hun ville heldigvis ikke det. Hun forsøkte flere ganger å få leke med venninnen. Hun ble til og med sinna på henne fordi hun ikke fikk bli med, men det hele endte i mer gråt. Hjerteskjærende gråt... Jeg og en annen dame som vi kjenner, forsøkte oss med at hun måtte leke med hennes datter. Men begge der var motvillige. Kristine ville bare leke med sin venninne... Så tok jeg en ball og spurte om ikke hun ville kaste ball med meg, og det ville hun. Etter litt ballkasting, ville hun gjemme seg litt under et digert seneteppe som dannet et fint telt rundt oss. Mens vi satt der, kom det plutselig en jente smygende under teppet som lurte på hva vi gjorde. Og ei til, og ei, til og enda flere. Vi satt til slutt 5 småjenter sammen som ville høre meg fortelle om Gruffaloen, men plutselig hadde jeg totalt jernteppe om den historien. Jeg ble så overveldet over at så mange ville bli med sammen med oss. Den første som ble lei og gikk, det var Kristine.... De andre jentene forsvant også etter litt... I mellomtiden hadde nok mamman til Kristines venninne snakket til jenta si, så hun kom gråtende bort til oss og sa at Kristine var sinna på henne. Det var jo ikke så, så jeg måtte fortelle at Kristine ble så lei seg fordi hun ikke fikk leke med dem, men fortsatt ville ikke jenta la Kristine bli med.... Jeg sa at det var greit, så fortsatte jeg å tulle litt med Kristine. Men så kom faren til jenta på bana. Han fikset og endret hele mønsteret, så plutselig var det 3 blide jenter som løp som tullinger rundt i gymsalen! Kristine hadde fått smilet sitt og venninnen sin tilbake i tillegg til å få leke med enda ei jente. Alt var såre vel.

Kan ikke si annet enn at jeg synes at sånt er vanskelig. Jeg har selv blitt mobbet og utelukket fra grupper. Jeg vet så inderlig godt at dette kommer til å skje mange ganger fremover, men morsinstinktet mitt går rett i forsvarmodus og jeg føler meg handlingslammet... Kristine må nok lære seg hvordan hun skal håndtere slike episoder på en god måte, men hvordan gjør jeg det? Hadde det vært Kristine som gjorde noe galt, hadde det ikke vært noe spørsmål. Men hun var den utestengte, og det er ikke lett å snakke til andres unger i sånne episoder. Heldigvis ordnet foreldrene hennes det på en super måte, og jentene er like gode venner som før. Men hva med neste gang, når ikke foreldre er til stede? Hva er en god ting å lære Kristine når noen ikke vil leke med henne? Vi har forsøkt å si at hun da må finne noen andre å leke med, men hun er så knyttet til denne venninnen at andre kanskje ikke slipper henne til når hun trenger andre rundt seg....
Når jeg ser henne i barnehagen og ellers, ser det ut til at både jenter og gutter liker Kristine. De kommer stadig bort til henne og tar henne med seg. Gir henne tegninger og sier hade når hun går. Jeg håper hun har flere "strenger å spille på" i sin vennekrets, og prøver å si at det er bra med mange venner.

For å gå over til noe mer positivt, så fikk Kristine prøve noe hun har snakket om i et år nå. TYGGIS! Det var et uhell, men det gikk veldig bra. Moren til denne nye venninnen, hadde med en pakke tyggis. Jeg trodde det var pastiller hun spurte meg om det var greit at Kristine fikk, så jeg sa ja. Men jeg ble fort klar over at jeg tok veldig feil til Kristines store lykke... Hun jafset i vei på tyggisen og syntes det var utrolig god! En diger "klyse" mentos-tyggis som fylte nesten helle munnen hennes. Og med klar oppfordring om å ikke svelge den ned i magen sin, slafset hun i vei en liten stund til. Den var nok så stor at hun uoppfordret spyttet den ut i en bosspose etter en liten stund med kommentaren "Mamma! Jeg lika tyggis veldig godt!" Så nå kan jeg ikke gi henne halspastiller og kalle dem tyggis lenger.... Ja-ja.

Så hopper vi lenger tilbake i tid og tar helgen. Da var vi som vanlig hos mine foreldre. Lørdag laget Kristine og mormor pizza. Så da er det selvklart at melete fingre måtte fotograferes! Hun elsker å lage mat og kaker, så kanskje hun blir en gourmet en vakker dag som skal lage gode middager til sine gamle foreldre og besteforeldre?

 Søndag kom først Mary-Ann på besøk, Kristine hadde gledet seg til hun skulle komme og snakket uavbrutt om hvordan Lilo (hunden) skulle få lov å hoppe opp og slikke henne i fjeset. Tøffing på avstand, for jeg tviler stort på at hun hadde gjort annet enn å hoppe opp i sofaen og bak ryggen min om hun ble med. Men denne gangen var det uten Lilo. Kristine hjalp meg å dekke på bord og kaker. Hun snek seg til og med til en liten kransekakebit, men samvittigheten hennes gjorde at hun kom med munnen full og viste meg hva hun hadde tatt uten lov.
Hos mormor og morfar, var det potetball på menyen. Dessert var riskrem, så Kristine ville ha mormor "på fanget" og holde godt rundt henne mens mormor spiste dessert.

GODT NYTT ÅR

Ja, da har 2014 kommet og vi er klare. Tror vi i hvert fall. Slutten av 2013 foregikk sømmelig og i fellesskap først med mine foreldre hvor vi fikk nydelig pinnekjøtt og hjemmelaget karamellpudding til dessert. Snakker om å bli sprekkferdige... Så dro vi til et vennepar av oss for å feire litt videre der sammen med dem og noen andre. Ungene storkoste seg og Kristine fikk være oppe lenger enn hun noen sinne har gjort før! Klokken ble 21.30 før hun kom i seng. Selv om det var sent, var hun i superhumør og lekte og lo med venninnen Isabell. Men kan ikke si at det kom særlige protester fra henne da jeg sa at nå skulle vi hjem til mormor og morfar for at hun skulle få sove der. Det var en rimelig trett jente som ikke en gang våknet av dunderbrak rett utenfor soveromsvinduet! Mine foreldre måtte nok sjekke litt etter livstegn, for hun lå helt urørlig og brydde seg slett ikke om spetakkelet. I morges våknet hun i 8-tiden, men det var fordi morfar snorket i følge henne.

Naturens fiskestang som vi fant langs veien.

Dagen i går og i dag har vært nydelig. Vi tok oss en liten sykkeltur ned til kaia for å "fiske" litt, men vi fant ut at fiskene fryser nå så de satt hjemme i stua si. Kristine er nok ikke særlig klar for lengre utflukter, så hun måtte trilles hjem... Vel hjemme, ville hun ha eple med kanel og yoghurt som vi da spiste på trappa. Deilig!

Siden ikke fisken biter, får jeg klatre litt. Kanskje jeg finner en klatremus??

Litt lei... Ikke er det blomster å plukke heller.

Veldig populært å spise lunch på trappa!