ღღ Trolill ღღ: Deilig kald dag.

På vei opp Emblemsfjellet.

Det kom litt snø i natt, men dagen har vært badet i sol. I hvert fall det meste av dagen. Da vi fikk invitasjon til å gå en tur opp til "dammen" på Emblemsfjellet, takket jeg nølende ja. Mest fordi jeg tvilte på at jeg klarte å komme særlig langt om Kristine plutselig ikke ville og også fordi at Trond ikke kunne bli med pga. av annen avtale. Men med Tronds tiltro til at jeg skulle klare det (selv om jeg ikke helt trodde på det selv), fant jeg nok mot til meg og dro av gårde. Opp bakkene til gården og parkeringsplassen angret jeg enormt! Det var jo såpeglatt enkelte steder i tillegg til haugen på av krappe svinger i god nedoverbakke! Jeg var faktisk så nervøs at jeg ble fysisk kvalm av tanken på at jeg skulle kjøre den digre bilen vår ned igjen... Men opp gikk det helt knirkefritt. Vi møtte ingen biler.

Vel oppe, fant vi lett parkeringsplass. Trodde først vi hadde mistet følget vårt som kjørte foran oss, men de hadde funnet et annet sted å sette bilen. Hvor hen, skjønte vi fort da ei lita jente ropte "KRISTIIIINEEEE!!!" oppi skauen. Kristine ropte jentas navn tilbake og fikk straks svar.
Jentas far var fantastisk oppmuntrer og hadde premiedrops på korte etapper. Jentene var ivrige på å få 1 til 2 små Smurfedrops som premie og gikk faktisk hele veien opp til dammen! Vognen jeg hadde med var bare i veien, så den satte vi igjen midtveis. Kristine hadde ikke så lyst å gå fra den i tilfelle noen stjal den, men fikk overtalt henne til at da kunne jeg jo holde henne i hånden hele tiden om hun ville det.

TOPPEN! Eller dammen i hvert fall.

Vel oppe var familien vi dro sammen med godt forberedt. Far i huset hadde tatt med en liten primus, pølser og lompe. Ungene var elleville og jafset i seg nesten 2 hele pølser på null tid. Godt var vel det, for selv om solen skinte ble det fort kaldt. Så da pakket vi sammen og gikk ned igjen. På veien møtte vi flere hunder, og mens vi spiste pølser var det nok et par av dem som hadde veldig lyst på en. Spesielt en rotweiler som halte og dro i sine to eiere. Ikke en gang den store ryggsekken dens virket til å klare å slite han særlig ut. Men alt i alt var begge jentene flinke og ikke sprang direkte bort til hunder for å klappe. Dette er noe som er viktig å huske på og blir prentet inn hele tiden til Kristine.
På nedturen gikk det også kjempegreit. Bortsett fra noen veldig små stykker, gikk og småsprang Kristine med et stort smil om munnen. Til og med da hun falt reiste hun seg med et digert smil. Kan ikke bli bedre turer enn dette da! Det var en utrolig kald med god tur siden vi hadde på oss akkurat rett mengde med klær! Den andre jenta hadde glemt vottene sine, man Kristine lot henne få låne dem når hun selv var varm.

Veien ned igjen gikk med hjertet i halsen og vel så det. Jeg tok det med knusende ro og krysset fingrer og tær for at vi hverken skled ut eller møtte på biler på veien ned. Ingen av delene skjedde. Så da vi var vel nede stoppet jeg på butikken for å samle nervene mine litt og gi en liten premie til Kristine. Hun skulle få velge seg en godtreri siden hun hadde vært så utrolig flink på tur og siden det var lørdag. Hun valgte seg ut en liten ting og var fornøyd med den, så dro vi opp til mormor, morfar og pappan som ventet der.