For å begynne med i går, så gikk Kristine og jeg opp til mine foreldre. Det var tindrende sol og så så deilig ut å gå. Ja, det var vakkert, men herrejemenin så kaldt! 8 minus og vind. Vi stod å ventet utenfor på en mann som skulle komme å gi tilbud på markiser, så da sovnet jo Kristine. Hun våknet igjen før han var ferdig og vi tok fatt på turen, så jeg lurte litt på hvordan det ville gå. Ville hun be om ny bleie og en melkeskvett, eller ville hun kose seg i den varme soveposen under juksepelsen? Det ble det siste.(Var nok litt misunnelig siden jeg selv var blitt temmelig kald.) Hun kvitret om kapp med solen og storkoste seg helt til solen skinte rett i øynene hennes. Da ble hun helt stille og knep igjen øynene. Men det er hennes egen feil siden hun ikke vil bruke solbriller... Noen tips til å få henne til å gjøre det?

Hun ble kjempeglad for å se sin mormor. Rugget i vognen sin og pratet som en foss i høy tone som om hun fortalte at hun hadde sett ørn på veien dit. (Vi gjorde det, men klarte ikke å ta bilde desverre.) Trond kom for å hente oss etter jobb, men først spiste vi middag. Da Kristines morfar kom midt i middagen, ble han også møtt Kristines skjønne smil. Det varmer sånn om hjertet når hun viser sånn glede for å se de hun er glad i.

I dag derimot har det vært 7 plussgrader og vi har vært på babysvømming alle tre. Pappa Trond tok stell og hele pakka som følger med baby i svømmehall. Vi knipset bilder under vann, så hun måtte nok dykke x antall flere ganger enn de andre babyene i dag. Jeg aner ikke om jeg tok bilde av henne eller av en annen baby under vann, men satser på at det var vår. Og håper at ikke bare halve hodet eller bare en fot kommer med. Men all ekstradykkingen så ikke ut til å bekymre henne det minste. Hun kom opp med en "oi"-mine, men smilet lå alltid like bak stolt som bare det. Ble lite hosting i dag også, så hun har nok lært å holde puste mye bedre under vann nå. Gøy-gøy-gøy! Litt skremmende å måtte slippe henne under vann syntes vi begge, men vi strammet oss opp og hørte på instruktøren som sa vi bare måtte. "Hun synker ikke, men vet heller ikke hvordan hun skal komme til overflaten. Så da blir de liggende midt i mellom overflate og bunn til vi tar dem opp." Dette var den klare beskjeden, så da måtte vi jo bare gjøre som hun sa. Det gikk kjempefint.

Det er jo mange andre barn der sammen med oss, så da blir det ekstra kjekt at hun kan noe ikke alle de andre ikke kan. Som å si mamma/pappa/prjusss(=pus)/bable-bable. Trond fortalte at en far m/baby hadde kommentert dette da hun lå å skravlet i garderoben. Men det skal nå sant sies at andre barn der er flinke til andre ting hun ikke kan. I våre øyne er jo hun selvfølgelig besteste av de beste.

Vel hjemme og av med ytterklærne oppdaget vi at hun hadde fått krøller! Pappa Trond har fikset. Hun var skikkelig skjønn med litt kruller i ulla, men vi fikk dem dessverre ikke skikkelig avbildet.