Perler på snor

Bragdene til Kristine kommer visst som perler på en snor. Som sagt så har hun vært hos sin mormor og morfar fra lørdags morgen til i dag. Vi ble møtt av det hærligste smil fra henne, og da jeg løftet henne opp vinket hun blidt til morfar! Vi lo alle sammen med samme tanken: Nå takker hun for seg og skal hjem. Åh smelt mitt hjerte. Hun har i utgangspunktet lært å vinke når hun møter noen, men ikke når vi drar. Merkelig klaff dette kanskje? Men hun storsjarmerte oss alle til tross for at det virket som om hun vinket farvel og takk for seg.

En ting er sikkert, det er at vi gjorde det riktig mht. til henne når vi ble syke. Men det føles som om det er ukesvis siden sist jeg så henne. Synes til og med hun har vokst! Neppe noen riktighet i det, men likevel. Når en ser hva hun har lært bare på ett døgn, så føler en virkelig en går glipp av mye på himla kort tid... Ikke bare har hun fått teket på å snu seg frem og tilbake, samt snurre seg på magen. Men hun har også lært seg å vise hvor stor hun er! Så nå passer sangen "vi har ei tulle" bedre og bedre for henne. Har ikke helt lært seg å stå og danse ennå, men den er nok like om hjørnet med denne farten.

Vi har ei tulle med øyne blå,
med silkehår og med ører små,
og midt i fjeset en liten nese
så stor som så.

Så bløt som fløyel er hennes kinn,
og hun er deilig og tykk og trinn
med dukkehender og to små tenner
i munnen sin.

Og hun kan bite i sine tær,
og hun kan danse foruten klær,
og hun kan spise og stå og vise
hvor stor hun er.

Og Tulla rusker i pappas hår,
og ler og vinker til den som går,
og baker kake og lar oss smake
på alt hun får.

I baljen plasker hun, kan du tro!
Vi hører aldri hun skriker no`.
Nei, jammen skulle du se vår tulle
hvor hun er god!

 

Ellers har jo hele gjengen vært syk denne helgen. Kristine noen timer, jeg et døgn, mens Trond hangler litt ennå. Hardt å være mann, he-he. Men vi kommer oss nok alle på bena igjen om ikke alt for lenge c",)