Himkok.

Himkok ja. Ikke den voksne typen, men den for små damer som skal lære seg å spise "årntli" mat. I dag var det første gang den slurvete mamman makket seg til å lage hjemmelaget middag til vår kjære datter. Har ikke tall på hvor mange ganger jeg har bladd i boken og tenkt at nå, NÅ skal jeg lage noe godt til snuppa vår. Men først i dag kom jeg i gang. Ting tar virkelig tid noen ganger. Stod opp i 8-tiden for å gi henne mat for så å legge henne i seng igjen for en stund. Gullet har sovet skikkelig godt og lenge i natt, så jeg var såpass uthvilt at jeg kunne stå opp da. Mens hun sov litt til, kokkelerte jeg med dårlige husmormanerer på kjøkkenet. Det så vel ut som en bombe hadde slått ned da jeg var ferdig, og det jeg hadde å vise til var noe som var most til det ugjenkjennelige. En liten klatt nederst i en liten bolle som ser mer ut som .... Hmmm... Kanskje like greit å la være å sette ord på det. Men det smakte da.... -mer som ingenting for å være ærlig. Kanskje mest mais? Denne igjen forsvant fort i stavmikserens favn. "Stakkars unge" tenkte jeg der jeg knipset bilde av purreten. Dette er altså en blanding av tomat, mais, purreløk og havregryn tilsatt 50/50 melk/vann.
Da hun våknet, ivret jeg til og dro frem min stolt hjemmelagede middag. Varmet og ivret til Kristine som endelig skulle få smake dette helsebringende matgilde fra min fine kokebok. Hun gapte villig og brekte seg så fort maten entret munnen. Hadde vel egentlig forventet en slik reaksjon, men likevel... Hun kunne i det minste ha tygget litt på den??!! Men det første forsøket endte etter at hun hadde spist en ss eller to, for jeg kunne ikke akkurat overdrive med slike reaksjoner.

Litt senere på dagen forsøkte vi igjen. Litt mindre grimaser denne gangen, så jeg trodde at NÅ var det litt bedre i hvertfall. Men på helst siste tyggen ble det ikke så morro lenger. Da klarte hun å sette det på en eller annen finurlig måte fast i halsen. Jenta ble rød i toppen og jeg svett i nakken. Kastet fra meg skålen og grep tak i ungen, vendte henne med ansiktet ned i håp om at det løsnet. Men det måtte et par trykk på magen hennes før det som irriterte kom opp igjen. Jeg studerte det, men rart nok var det bare flytende og finmalt mat. Så jeg skjønner ikke hva som skjedde. Kristine smilte stort med en gang jeg så henne i øynene med verdens verste samvittighet og tenkte at "du skal slippe å spise denne farlige maten flere ganger!" Hun må ha hørt hva jeg tenkte, for hun begynte ivrig å lage "prrrrysj"-lyder med tungen og sprutet massevis i ansiktet mitt. Var hun enig da, eller var det en tilfeldighet?

Ellers har Trond jobbet overtid i dag. Da han kom hjem møtte Kristine han med verdens største smil. Det er så deilig å se hvor glad hun blir når pappan kommer hjem! De leker og ler på stuen akkurat i skrivende stund. Og det smitter vikelig over når en hører dem. En kan ikke la være å smile og kjenne varmen strømme i hjertet.

Til slutt må jeg ikke glemme de fine rosene jeg fikk av Trond på fredag. Se hvor fint de står ennå. Jeg er sikker på at han også kunne lese tankene mine den dagen, for da hadde jeg ryddet unna julen og hadde veldig lyst på noen friske blomster å pynte med siden det plutselig ble så tomt uten juletre.