Det måtte vel komme. Kristine har fått en svak forkjølelse. Hun er tett i den lille nesen sin, og det er slett ikke lett å hjelpe henne til å få puste bedre gjennom den... Vi må nesten sikte oss inn på neseborene fra en god avstand og håpe at saltvannet i hvertfall treffer med en dråpe eller to. Når hun ser hva vi er i ferd med å prøve på, vifter hun med armene og peiver oss bort. Dette er noe hun slett ikke liker. I hvertfall ikke før hun skjønner at den tette nesen åpner seg.
Sånn bortsett fra å slite seg gjennom natten med tett nese og dårlig søvn, så er hun i godt humør, men blir ekstra grinete når nok er nok og trett er trett. Værre er det kanskje for oss foreldre som ikke vet opp ned på oss selv snart... Vi hopper opp og ned i sengen som en jo-jo, klare for å trøste og bre på dynen hun sparker av seg når hun i irritasjon sparker med bena. Litt fortvilende følelse når en ikke vet hva godt en kan gjøre for henne og hva som plager mest, men vi får bare prøve vårt beste og håpe hun fort blir bra igjen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar