Nå går det virkelig opp og ned her. Torsdag havnet sønnen til søskenbarnet mitt i en ulykke. Han ble påkjørt og ligger nå hardt skadet og i koma på sykehuset i Tr.Heim... I går kveld ble Kristine veldig febersyk og har holdt det gående gjennom hele natten med 40 i feber. Og oppå det hele ble lillebroren min "moffa" til en liten sunn og frisk gutt i går kveld. Det går fra sorgtunge dager, maktesløshet og glede om hverandre. En må virkelig ta vare på de minuttene en har til rådighet og bare trekke pusten og nyte noen ganger.
I natt har som sagt Kristine hatt det tøft. Hun har hostet veldig og hatt høy feber som innimellom er senket pga. febernedsettende. Fra klokken var ca. 0200 til 0500, lå hun i sengen sammen med oss. Da jeg skulle bære henne tilbake til sengen, måtte jeg jo finne ut hvordan jeg skulle få løftet henne uten å vekke henne. Det var ikke så lett. Etter min mening ble det alt for mye fomling i mørket, men jeg fant til slutt ut at bena lå mot mitt hode og hodet mot Trond`s hode. Der hadde hun det egentlig godt, men vi måtte bare få en time ordentlig søvn før dagen kalte. En kort time etterpå var det på tide å stå opp. Jeg listet meg ut på badet og kom sånn halvveis i orden og håpte at de to andre fikk sove litt til, men Kristine har nok hørt meg og begynte å rope på meg. Jeg forsøkte å kle henne og ta henne med meg opp slik at Trond skulle få sove litt til, men det var ikke bare-bare. Hun var ikke akkurat så stille av seg. Trond kom etterhvert krypende opp og jeg måtte på jobb. Kristine har sovet mye av dagen, vært slapp og ikke ville spise noe særlig. Eple, vann og pittelitt middag er det hun har fått i seg. Hun har seg noen runder med godt humør og vil tulle litt, men det er tydlig at hun ikke har særlig med energi. Ingenting frister. Nå på kveldingen har hun fått mer febernedsettende og sover godt, men nå kan det være Trond sin tur å være syk... Får se hva morgendagen bringer.
God bedring til alle som ikke har det så bra i disse dager. Tenker mye på han som ligger i Trondheim og kjemper. Det setter livet i perspektiv nok en gang...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar