Åh som jeg har nedtelling! Siste dagen uten vesla og gubben, for i morgen kommer de hjem! Det har vært både òg å være uten dem, men mest tomt må jeg innrømme. Finner meg selv i å gå å prate med meg selv og pusen, for ikke å snakke om jaget etter å hele tiden måtte gjøre noe... Rydde skap, scrappe, vaske, farte, besøke, jobbe og rydde om hverandre. Å sove lenge er en glemmesak, for nå er kroppen så vant med å stå tidlig opp pga. Kristine. Dermed våkner jeg i gryotta som vanlig. Så det har nok endt med liten hviletid for meg, men sånn er det. Tiden er ute og huset er shinet og klar for å ønske mine kjære velkommen hjem.
Alt i alt tror jeg at både Trond og Kristine har kost seg på turen selv om det har vært uvant å ikke ha med mor. De har lært hverandre bedre å kjenne og helt sikkert knyttet sterkere bånd til hverandre nå når jeg ikke "står i veien". Det blir jo helt naturlig at det er meg hun vil gå til siden jeg har vært mest hjemme, men jeg tror at begge to har hatt godt av far/datter-kvalitetstid. Kanskje jeg også har hatt litt godt av å bare være meg selv uten jeg helt har fått det med meg? Jeg gleder meg i hvertfall enormt til at de kommer hjem igjen for å fortelle alt de har vært med på. Ikke minst er jeg spent på hvordan Kristine vil reagere når hun ser meg igjen etter nesten 5 dager. Jeg ser for meg to senarier:
1. Hun hiver seg rundt halsen til pappan og kjenner meg ikke igjen i det hele tatt.
2: Hun hiver seg mot meg uten tanke på at hun kan falle og hyler "MAMMA-MAMMA-MAMMA!" i gledesrus.
Jeg er vel mest sikker på at båndene mellom oss er sterkere enn 5 dager:-)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar