Ja, det måtte jo skje... Kristine har virkelig knekket koden. Hun har gjort det forut et par ganger, men da med trygghet om at vi tar i mot om hun skulle miste taket. I går morges var det jo egentlig dette med mulighet for en time ekstra, vi fikk en time mindre å sove på. Ble vekket av at døren nærmest ble sparket opp og i lyset fra gangen var det siluetten av ei lita tulle med mye i armene! Det viste seg at hun hadde krabbet ut av grindsengen og dratt med seg GamleTinka, NyeTinka, en brunbjørn og vannflasken sin og kom inn til oss. Husker ikke helt om det var pga. at hun ropte smørblidt "HEIA" eller om det var pga. døren som smalt i veggen vi våknet. Har en mistanke om det siste. I alle fall kom hun springende over på min side og ville opp i sengen. Da viste klokken 0505.... Forsøkte det beste jeg kunne å overtale henne til å være stille. Skyldte på at pappan sov, det er natta ennå, osv. Det var svært vanskelig siden det i Kristines hode faktisk var "stå-opp-tid" som normalt, ikke i følge klokken. Men etter mye frem og tilbake klarte vi å få holde sengen sånn noenlunde frem til klokken ringte.
Mye av det samme skjedde i morges også. Vel og merke litt senere og med litt mindre dørbrak. Jeg la nemlig en pute bak døren som skulle ta i mot evt. smell. Så i morges kom hun inn til oss med armene fulle igjen med eksakt de samme tingene og blid som ei sol og et riktig hjertelig "Hei mamma og pappa!". Vi var fortsatt trette, men også svært takknemlig for at hun kom inn til oss i stedet for opp trappen. Og ikke minst takknemlig for at hun ikke har funnet ut av det med å komme seg ut sengen før nå. Nå får vi bare krysse fingrene for at hun kanskje klarer sove litt lenger utpå morgenkvisten snart.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar