Litt lurt, mest lykkelig!

I dag morges insisterte Kristine på å få gå på do. "Vil ikke bæsje bleien, mamma!" Som den gode mor jeg er, så tok jeg av henne den rene og tørre bleien og satte henne på toalettet i spenning. Kom det noe denne gangen? Plutselig "tinglet" det i doskålen og Kristine tisset. Og tisset, og tisset litt til. Jeg gjorde klart et stort nummer av denne bragden, for det er jo stort når hun klarer å si i fra før hun må på do! Det var ei svært så stolt frøken som fortalte pappan at hun hadde tisset på do. Da vi skulle levere henne i barnehagen, fortalte jeg superstolt om denne bragden. De smilte så fint tilbake og svarte at Kristine har sagt i fra flere ganger før og gått på do der! WHAT?! Er hun flink til sånt i barnehagen og lar meg fortsatt da bleien hjemme? Lurejenta! Ja-ja. Får vel bare innse at hun kommer til å lure oss flere ganger.

Da vi kom hjem i går, hørte jeg isbilen plinge. Det gjorde Kristine også, så siden vi har smått med småiser i fryseren stilte vi oss opp for å vente. Det er jo mer som umulig å vite når og hvor isbilen stopper. Vi ble stående lenge før den kom tilbake i vår retning. Kristine mistet nesten tolmodigheten, men siden det var snakk om is holdt hun ut. Da den endelig var innkjøpt og vi skulle hjem, var tolmodigheten slutt. Hun ble slett ikke blid over å måtte vente enda lenger før hun kunne få en. Hun måtte jo spise middag først! I dag på veien hjem fra barnehagen kom det plutselig fra baksetet: "Mamma, spise middag først?" og jeg lurte på hva hun mente. Så kom neste setning: " Og SÅ IS!". Lurejenta.