Hei hvor det går!

Vet ikke helt hvor dagene blir av. De suser rett og slett forbi til tider og jeg klarer nesten ikke holde rede på hvilken dag det er i uka. Helgene forsvinner i løse luften og vips er hverdagen her igjen for noen minutter. Kristine vokser og blir større og mer selvstendig for hver dag som går. Det er nesten sånn at jeg ønsker hun ikke hadde egne meninger noen ganger, men på den andre siden er det jo fantastiks. I hvert fall så lenge hun gjør som jeg vil, he-he. Hun vil gjøre mer og mer av det samme som vi voksne gjør, og hun elsker å hjelpe til. I helgen var vi som vanlig hos mormor (morfar er på sjøen) og vi gjorde litt hagearbeid mens vi ventet på at Trond skulle handle noen flere stener til støttemuren i vår hage. Hun ble med på å klippe plommetreet, rake bort grener og løv med sin egen lille rive etter det, og ta bort lyng som var dødt og grått som vi kastet i skogen.Vi var også på ivrig brunsnegle-jakt i går og hun var ivrig med saltbøssen og i jakten på flere. (Jeg måtte bare få vippet dem bort fra synsfeltet hennes før de begynte å svelle opp, for da hadde hun sikkert ikke hjulpet mye mer om hun så dem...)

Hun vil smøre skiven sin selv og aller helst skjære den i passe store biter også. Jeg holder på å strikke teppe til "Amanda-prosjektet" som er donasjon av strikkeplagg til Neonatalavdelingen hvor Kristine måtte være den første uken i sitt liv, og hun vil klart hjelpe til med det også. Lille flittige lise.
Hun er også eksepsjonelt fllink til å huske sanger, og nå kan hun Mikkel Rev, Bæ-bæ-lille-lam, Herr Kakkelakk, Ro-ro-ro din båt og Ro til fiskeskjær. Gubbanoa beit i tåa med flere har også kommet på reportoaret og det er kjempegøy når hun henger i vinduskarmen og synger høyt til pappan som jobber i hagen og hele nabolaget!

Noen ganger synes jeg det nesten er skremmende hvor lik hun har blitt meg. Spesielt når hun tyvlåner morfarens briller, da ser jeg meg da jeg var på hennes alder! Uten ser vi mye av pappan også, så vi fikk ønsket oppfylt med at hun arver det beste av oss begge. Minuset er kanskje at hun har arvet den dårlige tolmodigheten min, he-he.