Endelig har vi gjennomført det vi har snakket om flere ganger tidligere, men pga. at vi bor så nært har utsatt gang på gang. Ikke i dag, men i morgen... Farlig det der... Nå har det gått 5 år siden Trond kom til Ålesund og endelig har vi gjort alvor av turen. Dagen begynte grå og motivasjonen var veldig på bunnen. Det så ut til at det var like før det skulle begynne å regne, men vi satset alt og pakket i en fei før vi ombestemte oss. Turen gikk til Sukkertoppen! Det er ikke ofte jeg selv har vært her, men det burde være et must for alle i Ålesund å ta turen opp dit. Det er jo en kjempetur som ikke tar hele dagen, men gir oss enormt mye av både mosjon, inntrykk og samvær. Trond bar Kristine i meis hele veien opp og ned igjen. Jeg er rmektig imponert over han, for det er ikke bare-bare. Selv følte jeg at jeg var i verdens værste kondisjonstilstand, men opp kom vi. Kristine var såpass tilfreds at hun sovnet i meisen på vei opp, og rett før vi nådde toppen våknet hun med et utbrudd "SE! Der er bølgene!" og like skinnende blid som sola som lekte gjemsel mellom skodde og skyer. Hun var også rimelig fornøyd med å være så høyt oppe i skyene.
Det blåste veldig på toppen, så det ble noen kjappe bildeknips før vi gikk litt lenger ned i bakken for ly. Det blir fort kaldt der oppe når det er sånn skoddevind. Så etter at Kristine hadde fått strukket litt på bena, så gikk vi kjapt der i fra. Men utsikten var kjempebra. Det lettet veldig opp og i litt ly ble det igjen en varm og koselig tur. Vel nede dro vi til byen for å spandere på oss is og milkshake! Det hadde vi vel fortjent etter denne turen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar