Onsdager er ikke så værst. Jeg får være hjemme med Kristine, det er halvveis til helgen når vi alle kan være sammen og jeg har fri fra jobb. Kristine og jeg tok bussen til Moa i dag for å møte Trond. Han avsluttet litt tidligere i dag siden det var stille på jobben. Men plutselig var det en annen kar som dukket opp i stedet, morfaren. Han skulle handle litt før han dro på fjelltur for å fiske litt. Kristine fikk sitte i handlekurven hans og han var ikke lite stolt over oppmerksomheten og de smilene som hun frembrakte av personene de gikk forbi. Hun hjalp også til med å hente kikoman til morfaren, og ropte etter han i det hun fikk flasken i hånden til den var levert direkte til han noen reaoler bortenfor. Da ble hun ivrig og ville hjelpe morfar med å finne flere varer å legge i vognen....
Hjemme har det også skjedd forandringer, for i dag kom gulvet til garasjen på plass. Så om en ukes tid kan bilen stå der igjen. Kristine fikk se på når de la betongdekket fra vinduet. Hun stod med bena i vinduskarmen og tittet på de som jobbet utenfor. Litt utolmodig før de kom i gang, kommenterte hun at de måtte forte seg. Sikkert fordi jeg sa noe i samme duren om at dette tok litt tid.
I den siste uken spesielt, merker vi at hun tøyer grensene for alt det er verdt. Så nå må vi bare være flinke til å holde det vi sier både når vi sier nei og når vi sier ja. Jeg kjenner at jeg jeg gir litt etter mas noen ganger, men det spørs på hva det er. Som f.eks. smokken om morgenen. Vi klarer uansett å få den fra henne til slutt. Merkelig at hun skal begynne å bli avhengig av sånt først nå etter at hun har blitt 2 år.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar