Torsdag forrige uke dro vi nok en gang til Fanøya sammen med Kristines farmor og farfar. De leier en flott rorbu der ute hvert år som de inviterer oss til. Er ikke sikker, men dette er vårt 3. år der sammen med dem. Det er helt skjønt å være der. Null bilveier, ingen gressklippere, ingen mas og tjas. Bare fred og ro.
Da vi ankom øyen med båten, stod farmor og farfar på kaien for å ta i mot oss. Kristine ble ellevill da hun så farmoren og rev seg løs fra hånden min før jeg visste ordet av det og la på sprang mot henne. Problemet var bare at hun da villet sprunget rett på sjøen siden vi ikke hadde lagt til land eller dit hen hun hadde retning ikke var mot fergelemmen....
Dagene bestod av fiske, hente opp krabbeteiner, spise fangsten og kose oss. Kristine er der for 2. gang og i jeg må si at i år syntes jeg hun fikk adskillig mer ut av turen. Hun fikk også være med ut i båt og fiske for første gang i sitt liv. Hun var ikke redd ett sekund under selve båtturen og smilte fra øre til øre. Fiskene som dukket opp fra sjøen var heller ikke spesielt skremmende, så de kommenterte hun som "stor fisk med store øyne". Litt mer skeptisk var hun da Johnny (som han som eier rorbuen heter) begynte å hale opp krabbeteiner og krabbene holdt på å "gå ut" som Kristine påpekte. Hun tittet på Johnny med store øyne da han knakk av klør og knuste krabben i båten og jeg var veldig spent på om hun torde å ta i klørne, men det gikk ikke mange sekundene før hun sprang rundt for at krabben skulle bite og skremme oss. Hun ville også hjelpe å koke krabben, men det måtte vi nok gjøre selv.
Ellers var hun mye sammen med farmor som tok henne med til lekeplassen hvor de traff ei jente på 3 år. De ble med dem hjem og fikk kaker, kjeks og noe å drikke. De hadde også kanin som Kristine fikk klappe.
Hun har vært med å gått tur hver dag og sett på vannliljevannet. Et stort vann dekket av de nydeligste vannliljer en kan tenke seg! På veien dit møtte vi en border collie. Han gikk løs og var i øyeblikket alene, så jeg var litt skeptisk. Trond løftet Kristine på armen for sikkerhetsskyld. Like rundt svingen møtte vi eier også som tok hunden i bånd og forklarte at han ikke var vant med barn.Dumme oss hadde latt henne komme helt ned mot han like før da han var utenfor eiers rekkevidde og var løs. Da virket han helt ok med henne. Men nå endret plutselig noe i blikket hans og han spratt mot henne. Ikke lett å vite hva han hadde i tankene. Håper han bare ville ha henne opp på armen til pappan igjen, for han hverken knurret eller viste noe annet tegn til å være sint. Godt at jeg var i mellom og eier holdt godt fast i båndet.
Bilturen ned og opp gikk strålende. Kristine var veldig fornøyd med en tur på 4.5 timer. Dvs. det tok litt lenger tid opp igjen pga. punktering. Ikke bare-bare på en søndag, men en kjapp telefon til forsikringsselskapet mens Trond byttet over til reservedekk gjorde at vi kom opp på veien etter litt over timen. Kristine var langt over leggetiden sin, men det fikset en is og bolle lett. Kristine likte mannen som skiftet dekket vårt såpass godt at hun sprang etter han for å gi han en kos før han dro.
Vi var skeptiske til å dra mht. at været hadde vært temmelig dårlig forut og meldingene ikke lovet det helt store, men fra vi satte føttene på Fanøya hadde vi godvær. Bare litt regn fredag kveld og søndag morgen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar