Gymsal!

Kristine elsker gymsalen i barnehagen. Hun ser ikke ut til å få nok av den, for der kan hun virkelig boltre seg med å hoppe i "tjukkaser", kaste baller og springe tulling rundt omkring uten å ødelegge noe som helst! Siden hun nå er hjemme og vi har et gjesterom som ikke blir brukt daglig, så kom jeg på en lur ting. Dvs. at det nok var hun som satte ideen i sving ved å rive ned dyner, puter og en madrass fra sovesofaen. Hvorfor ikke bruke dem til tumulterplass? Som sagt så ble alt lagt forsvarlig på gulvet, og Kristine tok springfart og hev seg rundt og landet myk i en stor haug med dyner og puter! Hun lo hjertelig og kavet seg opp til et nytt fritt fall. Hun er ikke akkurat i storform, så det varte ikke lenge før hun var blussende rød i kinnene og faktisk sliten. Da satte hun seg utrolig nok ned og ropte på nissen! Måtte jo fortelle henne at han hadde reist hjem til Nordpolen. Så snart batteriene var ladet litt opp igjen, satte hun i gang på nytt med kråkestup og andre krøllspring. Det var vanskelig å få henne til å komme opp på stuen igjen for å få litt drikke og en liten pause.

Da pappan kom hjem og jeg sa at Kristine måtte vise han gymsalen, skjønte han ingenting. Hun fikk han med seg ned og så styrtet hun bort til gjesterommet (som var lukket) med en pappa i hælene som virkelig lurte på hva vi hadde funnet på nå. Han ble gledelig overrasket og syntes dette var en super ide!

Så må jeg skryte av henne igjen. Det er jo derfor denne siden er laget, ikke sant? Jeg har flere ganger sett henne stable krydderglass oppå hverandre, men i dag klarte hun hele 4 stykker! Hadde hun hatt det 5. ville hun nok prøvd seg på det også. Vet ikke hvem som var mest stolt av bragden, hun eller jeg.

Ellers i dag var vi på Moa en tur. Kristine testet ut grenser og strøk totalt! Først var hun flink å sitte rolig en liten stund ved et kafebord sammen med Mary-Ann og meg, men så skulle hun på oppdagelseferd. Det var ikke mye mammadalt i henne da skal du vite. Mary-Ann sa at jeg bare skulle vente å se, så kom hun nok tilbake før hun hadde gått mange meterene. Men den gang ei. Tulla gikk veldig langt av gårde. Jeg snek meg etter og skulle sjekke hvordan hun tok det å "miste" mamma på Moa, men fikk ikke akkurat noe særlig inntrykk av at det var så ille. Jeg måtte "gi meg til kjenne" da hun var på vei ned rullegaten (ikke rulletrapp, altså), selv ikke da virket hun bekymret for at jeg var "borte". Huff...