Gøy-gøy-gøy.

Hvor gøy tror du det er for Kristine å få besøk 2 dager på rappen av voksne, barn og hunder som legger igjen visittkortet sitt på stuegulvet vårt? SUPERGØY! I går tok Mary-Ann, Vidar, Alexander og William turen hit. Med seg hadde de lille elleville Lilo som pent lå i bilen mens vi spise vafler og ungene lekte seg. Det var nok ikke så veldig lett for Kristine å låne bort lekene sine, men guttene var kjempeflinke med henne og fikk henne med på å bygge klosser og kaste ball. Da ble alt bra igjen. Hun er ikke i superform, så det ble en del mammaklenging, men etterhvert slapp hun buskebenet mitt og deltok i aktiviteter. Hun skjønte nok ikke helt hvorfor Lilo ikke kom, så på slutten av besøket fikk hun hilse på henne også.

I natt har Kristine hostet gjennom det meste av natten. Det er ekstremt lite søvn på oss nå når vi ligger som på nåler, mens Kristine tar det hele mye bedre. Jeg ville ikke ha henne i barnehagen i dag. Ikke fordi hun er febersyk, men fordi hun så lett blir sliten og utilpass nå når hun er sånn. Da vil jeg heller kontrollere dette selv. Dessuten tok vi turen til legen for en sjekk. Hun ble forberedt på at doktoren ville se på magen og ryggen hennes for å lytte på hjertet som sier "dunk-dunk-dunk". Hun gjentok selv at dokroten skulle gjøre dette. Da vi kom frem var hun ikke fullt så tøff, men da jeg fortalte at han var doktoren så lyste hun litt opp som for å si "Er det han du har snakket om?!!" Hun lot han litt motvillig få lytte både på brystet og ryggen uten å vri seg bort fra han, og var tydelig fornøyd med jobben hun hadde gjort. Så var det et stikk i fingeren som var neste utfordring. Heldigvis var damen der superflink. Hun stakk, fortet seg å ta blodet hun trengte, peiste på et plaster og så blåste hun godt på fingeren til Kristine. Kristine selv ble sittende storøyd og med et hyl i halsen som aldri kom ut av munnen. Hun var rett forfjamset så hun glemte jo hele stikket. Premie fikk hun selvfølgelig også. Det var ikke noe å utsette på prøven, så da bar det hjem med et håp om at nå må hun snart bli frisk igjen.

Familiefrokost er gøy!

Det er noe rart med barn som er syke. De vet det ikke helt selv, og formen er som en jo-jo gjennom hele dagen. I det ene øyeblikket er det full rulle, i neste er hun tømt for energi...

I dag ble også siste dagen for mine foreldres kjære katt Mizzu. Han var alvorlig syk og fikk slippe å plages mer. Denne karen ble 17 år og har vært til stor glede (og litt irritasjon innimellom) for oss alle. Han har vist at han passer på sine, slik som da Bella (hunden) var syk. Da gikk han like bak hele veien for å passe på når de gikk på tur. Våre dyr har har hatt et langt liv hos oss, så vi passer nok godt på dem og gir dem all den kjærlighet de trenger for å trives. Selv om han ikke likte små barn, så fikk Kristine komme nær han uten at han sprang andre veier.