♥♥♥ Endelig hjemme! ♥♥♥

Da har endelig Kristine kommer hjem! Men jeg må nok vente en dag til på Trond, for han måtte dra direkte til Oslo... Jeg har lengtet meg rett dårlig til tider, men har forsøkt å bedrive tiden med noe fornuftig.
Jeg var så klar til å hente henne på flyplassen i dag at jeg ikke en gang fikk med meg  noe vesentlig før etter at jeg hadde ringt og mast på mamma om hvor i alle dager hun var! Jeg skjønte heller ikke hvordan Trond kunne ha glemt å slå av mobilen, for de skulle jo ha vært i lufta på den tiden. Men da mamma kom, fikk jeg svaret. Klokken burde vært stilt tilbake i bilen også... Og plutselig så var vi en time foran skjemaet igjen,he-he.
Da vi (mamma og jeg) møtte opp på flyplassen for å hente henne, var det med stor spenning i magen. Hvordan ville hun reagere? Ville hun hive seg rundt og opp i armene mine mens hun hylte "MAMMA! MAMMA!" av glede? Alle mine tanker gikk den retningen, men det skjedde noe helt annet. Hun såg på meg som om jeg nærmest var en fremmed... Ingen smil, ingen "mamma" eller "hei". Det kom ikke en lyd før jeg tok henne i armene mine, men det var ikke noe tegn til at det var til meg hun ville i det hele tatt. Og når hun endelig sa "mamma", var det med en nærmest hviskende stemme. Vi gikk ut i gangen for å vente på at Trond skulle få med bagasjen, og jeg tenkte at der ville jeg kanskje få en god klem. Men nei. Der var det nok mormoren som hun fokuserte på og ville sitte på fanget til og løpe frem og tilbake med. Litt etter litt så kom det noen "mamma"-spørsmål fra henne som om hun skulle sjekke at jeg fortsatt var der. Hun kom springende mot meg og bråsnudde for å terge meg mens hun lo.

Det er sårt å bli oversett av barnet sitt når det har gått så mange dager uten å være sammen, men på den andre siden må jeg tenke på henne. Hun har helt sikkert hatt det så kjekt at jeg ikke har vært et stort savn. Det hadde nok vært værre å vite at hun hadde vært lei seg hele tiden på turen enn å bli oversett i det de kom hjem.

I kveld ville hun ikke legge seg. Hun gråt faktisk stille og på en ny måte. Ikke før jeg kom ned og la meg sammen med henne, falt hun til ro. Hun lå helt stille en lang stung og holdt rundt meg med armer og ben før hun måtte lukke ønyene. Lillegullet har nok savnet meg likevel. ♥♥♥ Nå må vi bare vente til i morgen på at pappan også kommer hjem, så er alt som det skal være igjen

♥♥♥