Laurdag

Lørdag og julekakebesøk. Vi inviterte et vennepar av oss (Ann-Elene og Tarjei) og deres to døtre på just 1år (Mille Elise) og straks 11 år (Sarah) til julekakekaffe hos oss. Det skal jo bli 7 sorter til Jul, så her er 4. "Peppernøtter, Brune pinner, Sjokoflakes og Vepsebol". Ikke bare tradisjonskaker, men greit med noe nytt ikke sant?

Jeg trodde Kristine skulle bli ivrig sammen med de to andre jentene, men den gang ei. Det virker som om hun er mer opptatt av å observere enn å delta. Men hun pratet jo litt og "viste" lekene sine frem ved å ta på dem for så å se på de to andre jentene. Siste var kanskje innbilning, men vi gir henne kredit for den.
Det var i hvertfall kjekt å ha dem på besøk, og jeg gleder meg desto mer til neste fase for Kristine hvor hun skal ut å gå. Det var kjempekos å se ettåringen til vennene våre være så flink til å bevege seg rundt omkring. Hun går ikke helt selv ennå, men det er sikkert like før. Men det er også mye kjekt med Kristine, så det får komme når det kommer.

Rart med det siden hun aldri var i våre liv før, likevel har hun liksom alltid vært det. Hjertet mitt flommer nesten over av kjærlighet når jeg ser på henne og får de vakreste smil tilbake. Når jeg ber om en kos, og får det! Når hun roper "mamma" når hun våkner på kveldene, tar om fingrene mine og sammenligner sin hånd med min. Når hun leker "Hvor er du" med meg og pappan og virkelig leter etter oss, eller gjemmer seg selv. Hvordan hun smiler fra øre til øre når hun finner den hun leter etter eller "blir funnet" selv. Når hun våkner om morgenen og vi hører lav prat fra sengen hennes. Og når vi sier "Hallo? Er du der" til henne får vi lykkelige hvin fra sengen hennes, som om hun tenker "endelig våknet de!". Aah, det er så mye deilig ved å ha henne i livet vårt!