I går regnet det mye gjennom dagen, så det ble til at vi holdt oss innendørs eller rett utenfor døren mellom regnbygene. Jeg har fått rusk i halsen og er en eksepsjonell kråke i boken om "Mamma Mø og kråka".
Litt utflukt ble det jo. Kristine og jeg tok oss turen til brua og lette etter trollet. Vi trampet over og sang sangen om bukkene Bruse, men det er ikke slik det var da jeg var barn her lenger. Trafikken dundrer forbi, og en kan vel si at trailersjåfører er de verste, dermed er det null sjanse for at Kristine får gå utenfor på egenhånd slik vi gjorde da vi bar barn. Men vakkert er det! Digre spenstige fjell og massevis av langstrakte hvite strender.

I dag tok vi turen til Vikingemuseumet. Det blåste kjempekalt, og jeg må innrømme at det ikke var helt som da vi var små. Aktivitetene for de små uteble, og det meste var elektronisk. Kristine hadde ikke tid til å høre på en gubbe eller to som tørst fortalte om vikinghistorien her oppe, så hun klatret heller opp på en gammel traktor og var fornøyd med det. Hun likte bedre en annen utstilling med 2 reir av dun og hvite egg oppi. Ærfugl? Ellers hadde de laget et stort hus med mange fine ting utstilt som om noen bodde der, men da jeg var der, var det flere som hadde kledd seg ut som vikinger og som satt rundt omkring og var med som et skuespill i kulissene. Nå var der ingen andre enn oss turistene som vandret mer som hodeløse omkring. -Og frøs. I hvert fall jeg...  (Derfor sår hals og kråkestemme nå)

Da vi kom tilbake, var mine foreldre også ankommet. De kjørte opp via Sverige. Kristine ble kjempeglad for  å se morfar, men mormor fikk ikke noe klem fra denne frøkenen nei. Det ble litt bedre utover dagen. Kristine fikk også mate værene som vandrer rundt huset. Det var min mors sauemækring som måtte til. Med en gang hun sa Bæææ, så løftet de hodene og kom fort over til oss for en brødbit. Det gjorde også måsen... Gudene må vite hvor de kom i fra, for de hverken høres eller synes noe særlig rundt omkring her. Så det blir ikke noe mer mating av hverken sau eller måser heretter.

Ellers tok vi en utflukt til nabohuset til ho mor. Det bodde en dame der som het Asta som nå er død, men huset står der tomt og ensomt tilbake. Dette er et sånt hus jeg lurer på hvorfor gardiner fortsatt henger i vinduene. Jeg synes det er så trist at det  ser ut som noen plutselig har reist sin vei og glemt å ta med seg tingene sine, eller i dette tilfelle, hun som eide det er borte... I dette huset står det igjen ikke bare gardiner, men dører, kluter, sleiver, boller, plastblomster, møbler og et vakkert dørskilt med navnet hennes på. Som om huset venter på at noen skal komme tilbake og ta vare på det igjen.
Det "bor" for så vidt noen der nå. Vi kom over en liten dvergkanin som hoppet så fredfullt rundt omkring huset og under trappen. Det var mamma som først fikk øye på det, og Kristine ville veldig gjerne klappe det. Hadde det ikke vært for iveren hennes, så hadde muligheten for å få tak i den stor, for denne var veldig tam. Men det ble nok litt for mye styr, så den hoppet inn i det dype gresset og ble borte. Kristine hadde svært så lyst til å følge etter, men i joggesko lot det seg nok ikke gjøre.

Ellers ble det blåsebobler og besøk fra min tante Jonni og søskenbarnet mitt Kristin. Kristine klatret overraskende fort opp på fanget hennes, det er ikke akkurat hverdagskost. Hun virker trygg og til å trives her, så hun krabbet like godt oppi min onkel Gustav sitt fang også for ikke å si snakke som en foss. Kristine hadde mye veldig mye viktig å si!

I dag tok vi turen til Vikten. Der er det en nydelig diger sandstrand som vi fikk ha helt for oss selv. Kristine måpte og sa "ÅÅhhh så vakkert". Hun er blitt veldig flink på sånne kommentarer. En annen er "Åh for en deilig middag du har laga", da blir jo tante kjempeglad! Men tilbake til stranden, vi ble på den en god stund og Kristine koste seg med å kaste sand (egentlig skjell som er knust til fin sand) på havet før hun flirende sprang fra bølgene som skyllet mot land. Hun koste seg veldig. I hvert fall inntil hun fant ut at den skjellsanden satt bom fast på hendene hennes.... Etter å ha fått den bort, gikk vi til glassblåserhytten-eller-hva-den-nå-heter. Der fikk vi se en kar som forsøkte seg på å lage noe i glass. Sier noe, for vi fant aldri ut hva han forsøkte å lage. Det ble nok ikke som han ønsket siden vi stadig så han kastet det til omsmelting. Men en ting han fikk til, var en hest. Hadde jeg sett den, skulle jeg nok ha kjøpt den. Det var nok som Trond sa, han laget den sikkert til Kristine. Hun (og vi) var de eneste kundene i butikken akkurat da. Men det ble ikke til at vi fikk spurt før vi dro. Den var jo gloheit.
Ellers har Trond og jeg vasset i myren over huset her. Forsøket var iherdig, men hjelpes så våte vi ble!! Håper bare skoene tørker til vi drar videre.

Kristine ga oldemor fort nøkkelen til hjertet sitt. Kristine roper stadig på henne og vil gjøre ting sammen med henne og fortelle henne ting og tang. Det eneste hun ikke setter pris på, er å bli kalt "pie", for som hun sier "jeg er ikke pie, jeg er en jente!". Ellers går det kjempefint mht. til dialekter på kryss av hverandre.