Det er visst en struts vi har fått i hus!

Struksefrøkena vår.

Lille Kristine synes det er kjempemorro å leke gjemsel! Hun stiller seg opp bak hjørner, ryggene våre, holder seg for annsiktet og står musestille! Sånn kan hun "gjemme" seg i mange minutter mens vi leter og roper etter henne. Hun har det med å avsløre seg dersom vi spør; hva sier pusen? Da kommer det et veldig stille "mjau" fra henne. Hun har visst en innelagt mekanisme på å svare slike spørsmål, men ikke hvor hun er! Godt vi har en slik kontakt i det minste, for uten så er det ikke sikkert vi ville funnet henne i det hele tatt! I går kom det en ny vri på å gjemme seg, og det var akkurat slik strutsene gjør. De stikker jo hodet i sanden, mens kristine la seg ned og gjemte hodet i hendene med stussen i været. Og selvfølgelig helt musestille med en stort smil og forsiktig blikk på oss der vi lette rundt i stua etter henne.

Søte Kristine med en søt liten flette.

Ellers så vokser hun i rasende fart. Håret er så langt nå at det er mulighet for en liten flette som holder til håret er tørt. Skjønner ikke alltid hvor dagene blir av og enda mindre nå når det plutselig er blitt juletider igjen. Kristine synes "Nihhnæh" (nissen) er kjempegøy og leter til en stadighet etter han, så i dag når hun var hos mormoren fikk hun en helt egen. Mormoren gikk på loftet og hentet ned noen nisser slik at Kristine skulle få noen å leke med siden hun liker dem så godt. De har kost seg så mye at Kristine ikke en gang har hatt tid til å sove formiddagluren sin, men det gikk bra likevel. Hun fikk 5 min. på øret når klokken var 16.30, og la seg fint til normale leggetiden kl.18.30. Deilig.

Til slutt måtte jeg ta bilde av fjellet på andre siden av fjorden der vi bor. I mine øyne er det tydelig et hjerte, men kan du se det?