Lys i mørket!

Det er ikke noe som helst gøy å være mørkeredd. Jeg har massevis av egne erfaringer hva slike følelser bringer frem. Men nå når vi har ei tulle, må jeg prøve å overse denne frykten min for å gjøre henne mye tøffere enn jeg er. Så i kveld foreslo Trond at vi skulle ta oss en tur ned til sjøen. Jeg tenkte "jammen det er jo begynt å bli så mørkt", men sa ikke noe. Vi tuslet oss ut i svært så fuktig vær. Det regner ikke, men det er så fuktig i lufta at til og med vinduene dugger på huset og soveposen til vognen kjentes klam ut nesten med det samme vi kom oss utenfor. Dette hindret oss ikke, for det er jo deilig og friskt ute når det er sånn. Men ja, fortsatt mørkt! Vi skulle gå ned til sjøen og jeg sa noe sånt som "Huff så dumt at vi ikke har med oss lommelykt." Trond svarte ikke, men stoppet vognen og begynte å famle i bagen under den. Han kom nemlig på at vi hadde jo lommelykten vi kjøpte i går med oss. Vi hadde til og med flaks nok til at det fulgte med batterier slik at vi kunne ta den i bruk. Kristine storkoste seg og fektet vilt med lyset. Så mye at jeg hadde problemer med å se etter at lysstrålen hadde streifet over annsiktet mitt, men hva gjør vel det så lenge en ikke går på sjøen? Hun stoppet opp og lyste i bakken, opp i luften og etter oss. Da vi forsøkte å hoppe unna lysstrålen, lo hun hjertelig. En annerledes og deilig tur til og med for mørkeredde meg.

(Ingen bilder i dag siden de da ble sorte i mørket...)

-Men om noen skulle lure på hva vi hadde til middag, så var det PANNEKAKER!!!