I går var det gymsal-tid igjen. Det gikk ikke helt som Kristine hadde forventet. Den hjertelige velkomsten hun vanligvis får fra venninnen sin, var nå snudd. Venninnen hadde funnet en annen jente hun ville leke med... Kristine skjønte ikke noe, og ble fryktelig lei seg. Jeg var rådvill. Hva skulle jeg vel gjøre? Første tanken var å gå hjem, men hun ville heldigvis ikke det. Hun forsøkte flere ganger å få leke med venninnen. Hun ble til og med sinna på henne fordi hun ikke fikk bli med, men det hele endte i mer gråt. Hjerteskjærende gråt... Jeg og en annen dame som vi kjenner, forsøkte oss med at hun måtte leke med hennes datter. Men begge der var motvillige. Kristine ville bare leke med sin venninne... Så tok jeg en ball og spurte om ikke hun ville kaste ball med meg, og det ville hun. Etter litt ballkasting, ville hun gjemme seg litt under et digert seneteppe som dannet et fint telt rundt oss. Mens vi satt der, kom det plutselig en jente smygende under teppet som lurte på hva vi gjorde. Og ei til, og ei, til og enda flere. Vi satt til slutt 5 småjenter sammen som ville høre meg fortelle om Gruffaloen, men plutselig hadde jeg totalt jernteppe om den historien. Jeg ble så overveldet over at så mange ville bli med sammen med oss. Den første som ble lei og gikk, det var Kristine.... De andre jentene forsvant også etter litt... I mellomtiden hadde nok mamman til Kristines venninne snakket til jenta si, så hun kom gråtende bort til oss og sa at Kristine var sinna på henne. Det var jo ikke så, så jeg måtte fortelle at Kristine ble så lei seg fordi hun ikke fikk leke med dem, men fortsatt ville ikke jenta la Kristine bli med.... Jeg sa at det var greit, så fortsatte jeg å tulle litt med Kristine. Men så kom faren til jenta på bana. Han fikset og endret hele mønsteret, så plutselig var det 3 blide jenter som løp som tullinger rundt i gymsalen! Kristine hadde fått smilet sitt og venninnen sin tilbake i tillegg til å få leke med enda ei jente. Alt var såre vel.
Kan ikke si annet enn at jeg synes at sånt er vanskelig. Jeg har selv blitt mobbet og utelukket fra grupper. Jeg vet så inderlig godt at dette kommer til å skje mange ganger fremover, men morsinstinktet mitt går rett i forsvarmodus og jeg føler meg handlingslammet... Kristine må nok lære seg hvordan hun skal håndtere slike episoder på en god måte, men hvordan gjør jeg det? Hadde det vært Kristine som gjorde noe galt, hadde det ikke vært noe spørsmål. Men hun var den utestengte, og det er ikke lett å snakke til andres unger i sånne episoder. Heldigvis ordnet foreldrene hennes det på en super måte, og jentene er like gode venner som før. Men hva med neste gang, når ikke foreldre er til stede? Hva er en god ting å lære Kristine når noen ikke vil leke med henne? Vi har forsøkt å si at hun da må finne noen andre å leke med, men hun er så knyttet til denne venninnen at andre kanskje ikke slipper henne til når hun trenger andre rundt seg....
Når jeg ser henne i barnehagen og ellers, ser det ut til at både jenter og gutter liker Kristine. De kommer stadig bort til henne og tar henne med seg. Gir henne tegninger og sier hade når hun går. Jeg håper hun har flere "strenger å spille på" i sin vennekrets, og prøver å si at det er bra med mange venner.
For å gå over til noe mer positivt, så fikk Kristine prøve noe hun har snakket om i et år nå. TYGGIS! Det var et uhell, men det gikk veldig bra. Moren til denne nye venninnen, hadde med en pakke tyggis. Jeg trodde det var pastiller hun spurte meg om det var greit at Kristine fikk, så jeg sa ja. Men jeg ble fort klar over at jeg tok veldig feil til Kristines store lykke... Hun jafset i vei på tyggisen og syntes det var utrolig god! En diger "klyse" mentos-tyggis som fylte nesten helle munnen hennes. Og med klar oppfordring om å ikke svelge den ned i magen sin, slafset hun i vei en liten stund til. Den var nok så stor at hun uoppfordret spyttet den ut i en bosspose etter en liten stund med kommentaren "Mamma! Jeg lika tyggis veldig godt!" Så nå kan jeg ikke gi henne halspastiller og kalle dem tyggis lenger.... Ja-ja.
Så hopper vi lenger tilbake i tid og tar helgen. Da var vi som vanlig hos mine foreldre. Lørdag laget Kristine og mormor pizza. Så da er det selvklart at melete fingre måtte fotograferes! Hun elsker å lage mat og kaker, så kanskje hun blir en gourmet en vakker dag som skal lage gode middager til sine gamle foreldre og besteforeldre?
Søndag kom først Mary-Ann på besøk, Kristine hadde gledet seg til hun skulle komme og snakket uavbrutt om hvordan Lilo (hunden) skulle få lov å hoppe opp og slikke henne i fjeset. Tøffing på avstand, for jeg tviler stort på at hun hadde gjort annet enn å hoppe opp i sofaen og bak ryggen min om hun ble med. Men denne gangen var det uten Lilo. Kristine hjalp meg å dekke på bord og kaker. Hun snek seg til og med til en liten kransekakebit, men samvittigheten hennes gjorde at hun kom med munnen full og viste meg hva hun hadde tatt uten lov.
Hos mormor og morfar, var det potetball på menyen. Dessert var riskrem, så Kristine ville ha mormor "på fanget" og holde godt rundt henne mens mormor spiste dessert.
