Gymsaldag!

Ukas høydepunkt for Kristine. Har vel nevnt denne før, men dette er en sammenkomst arrangert av foreldre for barn opp til skolealder i nærområdet i en gymsal! Ungene løper tullinger, krasjer, gråter og løper videre. Det er et ekstremt lydnivå på noen av barna, og ett av disse fikk Kristine til å gråte skikkelig i dag... Det begynte med en ball som Kristine holdt på med og dette andre barnet (en jente) ville ha. Jenta begynte å hale og dra i ballen for å få den fra Kristine som tviholdt på den. Etter hvert gikk jeg bort for å prøve å megle litt før begge begynte å gråte, men det fikk en annen utgang enn jeg først hadde tenkt. Ingen av dem ville gi seg selv om jeg sa at nå lekte Kristine med ballen, og om litt kunne jenta få den. Men det var ikke jenta glad for og hylte til. Jeg sa da at jeg tok ballen selv, så fikk ingen av dem ballen. Da satte jenta i det høyeste operaskriket du kan tenke deg. Det var så høyt og gjennomtrengende at glass ville knust om det var i nærheten. Jeg ble helt paff og Kristine begynte å gråte. Kristine sa at ørene gjorde vondt (kan være fordi at jeg sier sånt når skrikene til denne jenta blir for mye, for det hjelper som regel en liten stund...). Men gråt gjorde hun, og jenta sprang bort til faren. Jeg var fast bestemt på å ikke ta ballen fra Kristine, for det var jo hun som lekte med den. Så der satt vi da med tårer på kinnene til Kristine og en ball i favnen. Etter litt satte vi oss nærmere denne jenta som fikk litt skjenn av faren sin pga. oppførselen sin, og jeg spurte Kristine om hun ville leke med jenta igjen og evt. kaste ball til hverandre. Det ville hun, men det hun gjorde var noe annet. Hun ga ballen til jenta og sa: "Værsågod" med et stort smil. Åh for en nydelig unge vi har!! Jenta tok i mot ballen uten å si noe, men virket nølende. Faren ga streng beskjed om at nå måtte hun si tusen takk til Kristine. Den kom nok ikke, men jentene var gode venner igjen etter det.

Det var en sliten og fornøyd jente som la seg i dag. Hun fikk mye skryt fordi hun var så snill, samtidig som vi sa at hun selv måtte bestemme når det var greit å gi fra seg ting hun holder på med.

Har hele tiden tenkt at Kristine ikke skal ha "enebarnsyndrom" og bli ei som ikke kan dele, og det har vi så absolutt ikke. Så objektivt det går an å si noe om sin egen datter, så er hun en utrolig sympatisk og god jente som deler tingene sine. Kanskje ikke alltid med en gang eller alltid, men hun er langt i fra en egoist.