Tja. Sånn går no dagan...

Lørdag har vi vært flinke huseiere og vasket alle vinduene. Søndag var vi på besøk til Kristines fadder Mary-Ann og familien hennes. Lilo (hunden) var hun ivrig på å se igjen helt til hun så den.... Da klamret hun seg helt fast i oss og nektet å gå ned. Hun var ikke redd på den måten at hun begynte å gråte eller noe, men nektet å sette bena ned på gulvet. Og så var det mye bedre å sitte øverst på ene skulderen til pappa, for da kunne jo ikke hunden nå opp til henne når den hoppet. Stakkars Lilo var ellevill over at vi kom, så det tok en stund før hun roet seg ned.
Mary-Ann og Vidar har kjøpt seg et nytt hus, så vi to en liten tur opp til det også for å se. Det er et veldig gammelt hus fra tidlig 1900-tallet og har vært forsøkt å pusset opp, men tenker at de selv skal få det mye bedre til nå når de er i gang selv. Kristine var mest opptatt av de utallige bladene i nydelige høstgule farger som lå tett-i-tett rundt hele huset. Hun samlet sammen en stor bukett mens hun trallet og sang. Vi kunne ikke ta dem med, så vi fikk overtalt henne til at Vidar skulle få den for å pynte i det nye huset sitt. Hun gikk motvillig med på det, så jeg har litt dårlig samvittighet for at hun ikke fikk dem med seg. Hun elsker å plukke store blad til en fin bukett!

I dag har det vært besteforeldredag i barnehagen. Kristines mormor og morfar tok turen ned, og det var stas. De ble litt forsinket, så hun var litt betuttet før de kom. Men det endte i glede og en store klemmer før hun hadde sagt "Jeg trodde ikke dere kom". De hadde spist litt rundstykker og snakket sammen før de dro hjem etter en times tid. Hun har hostet en del gjennom natten og blitt litt forkjølet hun også, så det er greit å ikke overdrive. Hun må jo være frisk til vi skal til syden!