Påkjørt...

I går når vi skulle hente Kristine i barnehagen, fikk vi beskjed om at hun var tatt med inn. Forstod ikke hvorfor til å begynne med og det så ut til at de ikke helt visste hva de skulle si, men etterhvert kom det frem at hun hadde blitt påkjørt av en 3-hjulsykkel! Den som syklet hadde hatt såpass stor fart at hun hadde begynt å halte, så de tok henne inn for å sjekke litt nærmere. Før vi rakk å snu oss mot døren, kom hun tilbake blid som ei sol i armene til Katrine. Men det var tydelig halt på foten. Hun gikk og sa "Aua totten" og hadde tydelig vondt, men det stoppet ikke henne fra å ville sitte på med trehjulsykkelen med tilhenger. Jeg var veldig usikker på om jeg skulle få dette sjekket nærmere av legevakten i går kveld, men vi bestemte oss for å vente til i dag siden hun ikke viste store smerter. Vi tenkte det nok var pga. smellen. I dag våknet vi i spenning og satte henne varsomt ned på gulvet for å få henne til å gå. Jenta hadde null problemer med å stå på foten og viste ingen tegn på smerter. PUH!

Dagen i dag har hun og jeg vært sammen. Mor og datterdag til fulle. Vi har vært på Moa og storhandlet til Kristine. Samtlige sko er nå for små og må skiftes ut, så i dag ble det støvler, joggesko og sandaler. Pappa fikk en joggebukse og mamma fikk bruke penger,he-he.
Hun var mest fornøyd med støvlene som hun nektet å ta av seg i butikken, og måtte ha på for å vise når pappan kom hjem.
Hun har vært i superhumør og kjempeeksemplarisk å ha med i butikken. I sportsbutikken fikk hun leke litt i det gedigne lekeapparatet mens jeg lette etter riktig størrelse sko. Hun fikk også stå i handlekurven, noe hun fant utrolig morsomt. Stoppet ved samtlige barn vi traff på vår vei for å si heia, og hun fikk et vennlig smil tilbake hver gang. God stemning over alt m.a.o.. Kanskje det var fordi vi hadde en veldig avslappende morgen med ei tulle som fikk Biola i en kaffekopp og knekkebrød hun hadde rappet fra pappan, og at hun fikk kose på fanget hans og tigge etter mer av knekkebrødet hans? Ikke vanskelig å forstå hva hun vil når du ser hvordan hun tigget på bildet,he-he.


Og til sist: Dette er et utydelig bilde, men hvem tror du dette kan være?

 

Det er meg og min mor. Trond syntes det var nesten uhyggelig likt Kristine, og det gjør jeg også. Det er merkelig følelse av å se så mye av meg i henne samtidig som det er veldig kjekt. Nå ser jeg mer av meg selv i henne og fremdeles mye av hennes far, noe som er helt utmerket. Hun har nok fått det beste fra oss begge. Hun er i hvertfall et utrolig skjønt lite vidunder.