Det har nok ikke skjedd noe spesielt utenom det vanlige bortsett fra at Kristine og mormor tok seg en tur til Atlanterhavsparken på onsdag. Kristine elsker å være der sammen med mormor og kan være lenge ved pingvinene og den store tanken. Og mormor lar henne gjerne få med seg en liten ting hjem, og ofte er det en liten pingvinfigur eller småfisker.
Ellers har det regnet, vært litt grått og litt sol, men i helgen fikk vi besøk av noen solstråler igjen. Tanken var først at vi skulle på besøk, men siden det ikke gikk, dro vi en tur på Ørskogfjellet i stedet for å plukke litt blåbær. Vi utstyrte oss med en boks hver for å plukke i, og en større for å samle sluttresultatet i. Ellers hadde vi med oss støvler, lette klær og noe å spise. Vi var kjempeklar! I fjor sa Trond at han hadde gått på en flott kjærrevei hvor det bugnet av blåbær, så dette skulle bli bra! Starten ble flott, mye blåbær på de første buskene, så vi tenkte at det sikkert bli mer litt lenger borti veien og bort fra campingvognene og hyttene. Men her ble vi nok skuffet. Noen hadde renplukket med bærplukker før oss og flere busker stod ribbet tilbake. Knapt nok noen blad igjen på noen av dem. Men det må være en annen grunn også, for det vi fant var i hovedsak småbær, dermed var det ikke så spennende for Kristine og hun hadde ikke lenger så veldig lyst å fortsette å plukke blåbær. Hun var nok litt trett også, for etter en stund ville hun sove litt i vognen vi hadde med oss. Men vi fikk da litt bær og dermed fikk jeg også laget min første blåbærsylte fordelt i små porsjoner i 4 beger.Søndag hadde vi også planer, men de ble skrinlagt da jeg klarte å bli syk. Lurer på om jeg kanskje frøs litt på fjellturen eller noe sånt. Forkjølet er jeg i hvert fall.
Mandag ble det deilige pannekaker med selvplukkede og hjemmelagede blåbær. Deretter lekte Trond og Kristine seg godt sammen med lekebilen Trond fikk i bursdagsgave mens jeg samlet krefter på sofaen for å bli bra.
Ellers kan jeg fortelle at Kristine har funnet seg svært godt til rette i den nye avdelingen i barnehagen som heter Kugjærdet. Det er en morsom tilfeldighet, men da Kristine lå på Neonatalavdelingen etter fødselen, ble jeg plassert på et pårørenderom som ble kalt " Ku", he-he.
Når hun kommer hjem fra barnehagen er hun oppglødd og virker kjempeglad og sliten etter en fin dag i barnehagen. Forteller hva de har funnet på og hun er litt tøysete av seg. Det kan være litt mye om en selv er sliten, men jeg synes det også er viktig at hun får fortelle hva hun har gjort og gledet seg over i løpet av dagen. Nå har avdelingen hun er på vindu ut i mot fellesarealet og kan også se hele parkeringsplassen, så vi klarer ikke snike oss innpå for å se hvordan hun er når vi ikke er til stede lenger. Hun er alltid klar og kommer løpende mot oss når vi kommer. Her er ingen grinder eller lukkede dører på samme måten som det er i småbarnsavdelingen. Noe jeg finner både positivt og kanskje litt negativt, men det er vel mest fordi jeg er hønemor. Det er jo en fin vei til selvstendighet, løsrivelse det å kunne holde seg til regler også her.
